2. TØV OM "SAMMEN FOR LIVET"/FORENTE ARTISTER

NEI, JEG VAR SLETT INGEN "PÅDRIVER"
FOR "SAMMEN FOR LIVET"

I siste kapittel av "Fra hardcore til A-ha", "Sammen for døden" (s. 352-363) bruker Trygve Mathiesen  "Sammen for livet"/"Norge for Afrika"/Forente Artister i 1985 for å "bevise" at norsk postpunk var gjennomsyret av "kommunisme" og tilliggende herligheter. Eller som han sier det:

 

Han underbygger "bevisførselen" ved 1) å sitere Knut Haavik (Se og Hør), som på Radio Motor fraber seg å ha "marxistiske B-artister" med på laget, og 2) ved å sitere Ketil Stokkan, som uttrykker bekymring for at det norske folk skal få seg meninger pådyttet.

Dernest påstår han at undertegnede sammen med Helge Gaarder var "pådriver" for Forente Artister, mao. jeg har mer eller mindre skylda for "snikkommunistifiseringen" av "Sammen for livet".

Min far var Ibsen-kjenner, og et av de første Ibsen-sitater jeg lærte, var "Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt." Sitatet har fulgt meg gjennom livet, så det skal vanligvis mye til før jeg beklager meg over noe jeg frivillig har deltatt i. Men jeg har i ettertid vært tydelig og klar, også offentlig*, på at det jeg på forhånd fryktet ville bli en tannløs aksjon, definitivt også ble det. 

Men det slo meg plutselig at ingen har noen gang offentlig fortalt hva som egentlig foregikk bak kulissene under "Sammen for livet", så da kan jeg like gjerne gjøre det her og nå.

1. NEI, JEG VAR INGEN "PÅDRIVER" FOR "SAMMEN FOR LIVET"

Trygve Mathiesen påstår på s. 352 at jeg var "pådriver" for "Sammen for livet". Det motsatte er tilfelle. Jeg gikk til aksjonen med stor skepsis. Her kan jeg bare slutte meg til Beraneks uttalelse på side 355. Ikke satt jeg i arrangementskomiteen, ikke deltok jeg på noen av arrangementskomiteens møter, ikke var jeg med og sang på plata, og ikke gjorde jeg noe forsøk på å bli innlemmet i verken komite eller kor. Men etter at jeg hadde sagt ja til å bli med, sluttet jeg lojalt opp om prosjektet i tråd med Ibsen-sitatet over.

Privat har jeg imidlertid i ettertid ironisk betegnet aksjonen som "Norge for paprika", ja et eller annet sted* har jeg offentlig uttalt at det eneste genuine kollektive engasjementet jeg så under aksjonen, var da pressen kom på fotoopptak i studio under innspillingen, for da ble det kaos foran det eneste speilet i studio, dvs. det ble kø foran dametoalettet.

Jeg ble, i likhet med Beranek m.fl. overtalt til å bli med på aksjonen, og av en eller flere av følgende personer: avdøde Helge Gaarder, Audun Tylden (RIP) (Tylden & co, utgiver av platen), Nils B. Kvam (produsent for "Sammen for livet", samt for Lumbago, Vazelina m.fl.) og/eller Thor Greni (daværende markedssjef i Levi's**). Her svikter hukommelsen min litt, men enten stilte jeg som betingelse at det måtte bli samme plattform som i England for at jeg selv skulle si ja, eller så sørget jeg for at Raga Rockers m.fl. ble med (se senere) ved å kreve det.

2. DET VAR NRK SOM SKAPTE SPLID, IKKE SE OG HØR

Fra første stund delte Forente Artister seg i to:

* På den ene siden de som bare ville ha "kjente" artister med og som ikke ville "blande inn politikk".

* På den andre siden de som ville ha samme bredde i aksjonen som den engelske. Jeg og flere med meg ville ha med hele det norske artistregisteret. Artistenes politiske holdninger var derimot aldri et tema i diskusjonen om hvem som skulle være med. Første gang jeg støtte på Haaviks "marxistiske" argument, var faktisk i Mathiesens bok.

Så det stemmer at Se og Hør og kanskje Ketil Stokkan tilhørte den første ovenstående gruppen, men det var NRK som bar fanen, begrunnet med seertall. Hadde NRK fått bestemme, skulle samtlige artister vært "kjent fra TV og radio". Det stemmer selvfølgelig også at Haavik bare ville ha med artister som var presentable i Se og Hør. Overrasker det noen?

"Sammen for livet" ble arrangert på et tidspunkt da "rocke-Norge" følte seg grovt diskriminert av mainstream-Norge. Det virket absurd for meg og mange av de andre deltakerne at en aksjon som var startet av Bob Geldof (Boomtown Rats) og Midge Ure (Ultravox) skulle utelukke samtlige norske artister som hadde samme musikalske bakgrunn og en musikalsk beslektet plattform som de engelske initiativtakerne.

I praksis ble "Sammen for livet" ledet av de fire som jeg allerede har nevnt: Nils B. Kvam, Audun Tylden (RIP), Thor Sigbjørn Greni og Helge Gaarder. Alle disse fire inntok samme posisjon som meg.

Jeg husker ikke* hvem som var artistrepresentanter i komiteen, men så vidt jeg husker* gikk enten alle eller de fleste av dem inn for å gjøre aksjonen bredest mulig musikalsk, og jeg husker heller ikke* om det bare ble snakket om å kontakte Bob Geldof for å få hans støtte, eller om det direkte ble truet med det. Som sagt, jeg satt ikke i komiteen.

Men enden på visa ble i hvert fall at Gaarder og de andre fikk flertall, både for bredde og for innhold. Se og Hør og NRK tapte i arrangementskomiteen. Selv passet jeg spesielt på at Raga Rockers ble invitert, ikke bare fordi de er greie gutter, men fordi de i 1985 utvilsomt var norsk rocks flaggskip.

Det blir fullstendig feil å gi Se og Hør skylden for konfliktene. Se og Hør hadde liten innflytelse etter at arrangementskomiteen ble etablert. Det var tvert imot NRK som var konfliktskaperen. NRK var ute etter "kjente" artister, og da artistene valgte meg som fellestaler, ble det ville protester. Jeg ble fortalt at NRKs Kai Sibbern argumenterte med at jeg ikke var "seriøs"***. Men NRK tapte debatten. Artistrepresentantene i komiteen slo fast at det var de selv som skulle avgjøre hvem som skulle holde talen, ikke NRK med sitt behov for seertall og det noe pussige resonnementet om at det ville bli færre seere hvis jeg holdt talen. 

På selve konserten på Aker Brygge prøvde NRK seg på nytt. Først kom "den slemme politimannen" Ivar Dyrhaug og krevde at jeg skar ned på talen. Jeg nektet. Deretter kom "den snille politimannen" Petter Nome og prøvde å overtale meg. Jeg avviste ham blankt.

Så amper var tonen at da min bassist Tor Berntsen mistet lyden da vi spilte (jeg leste mitt dikt "Det er kommet en gærning på besøk" med bare en elbass som komp), gikk det i ettertid rykter blant noen av artistene om at det var "takk for sist" fra NRK til meg. 

Det var altså ikke politiske motsetninger som skapte strid i Forente Artister, men kjendis-faktoren. Trygve Mathiesen skriver om historien for at den skal passe med hans egen agenda.

3. NEI, STRIDEN OM OG INNEN "SAMMEN FOR LIVET" VAR IKKE EN "POLITISK" STRID

Helge Gaarder pleiet nærkontakt med Framtiden I Våre Hender og så vidt jeg husker andre u-hjelp-NGOer, og både Helge Gaarder og Thor Greni var sterkt opptatt av at "Sammen for livet" ikke skulle bli et vassent, intetsigende prosjekt, men at aksjonen skulle ha samme plattform som den engelske aksjonen, der Bob Geldof gjorde sitt beste for å sette u-landsproblematikk på dagsorden. I dag er u-hjelp et mainstream-tema i nyhetene. Men i 1985 var det ganske radikalt at man i det hele tatt reiste problematikken. 

Jeg holdt følgelig ikke en tale som ga uttrykk for mine meninger, men jeg prøvde å si noe som uttrykte det alle artistene kunne stå for.

Når det gjelder det jeg sa i talen, kan jeg bare sukke at jeg kjenner medlemmer av Senterpartiet som mener omtrent det samme. Det er ikke spesielt "marxistisk" i våre dager å mene at Norge bør legge om u-hjelpen fra hjelp til handel. Jeg kan også legge til at så vidt jeg oppfattet, mente et samlet artistoppbud i ettertid at det var en brukbar tale.

Tvert imot er det grunnlag for å hevde at på grunn av de underliggende motsetningene som lå der og boblet, ble det ikke diskutert politikk i det hele tatt i Forente Artister. Alle prøvde å unngå mer strid etter at prosjektet var ferdig formet av komiteen. Da kompromissene først var inngått, holdt alle klokelig kjeft. 

4. NEI, DET STEMMER SLETT IKKE AT "MAN GODT VISSTE" HVA SLAGS REGIME SOM RÅDET I ETIOPIA I 1985

Ok, man må gjerne laste meg for at jeg ikke satte meg inn i situasjonen i Etiopia, men sannheten er at det gjorde jeg ikke. Jeg husker at det etiopiske regimet ble kritisert av noen, men ikke* av hvem. Imidlertid husker jeg at jeg avfeide innvendingene mot prosjektet som vikarierende argumentasjon, dvs. et forsøk på å sabotere hele prosjektet. Mitt argument var kort og godt: "Det som er godt nok for Bob Geldof og Midge Ure, er godt nok for meg." Jeg tok det for gitt at prosjektet var kvalitetssikret. Det var også oppfatningen til de jeg forholdt meg til i arrangementskomiteen. 

Heng meg gjerne for det, og si gjerne at jeg gikk til prosjektet med harelabben framme, men å påstå at jeg var klar over at midlene ville gå til et brutalt kommunistisk regime, er blank løgn. Sant å si betviler jeg at noen av de norske artistene var klar over det. Så joda. Mathiesen har i og for seg rett i at vi ikke "brydde" oss om situasjonen i Etiopia. Men slett ikke fordi noen av artistene støttet det etiopiske regimet, noe han gir inntrykk av.

5. NEI, JEG SYNTES SLETT IKKE AT DET VAR "HYGGELIG" Å SKRIVE TEKST MED ANITA SKORGAN

La meg også, litt i strid med mine prinsipper, få anføre at jeg aldri har påstått at det var "hyggelig" å samarbeide med Anita Skorgan. Det får stå for Tore Nesets regning, og hvem som har påstått det til ham, aner jeg ikke*. Jeg vil vel heller påstå at skrivingen av teksten til "Ikke gråt, Afrika" (B-siden på 12-tommeren) foregikk i en nokså kjølig atmosfære. 

Jeg havnet ikke som medforfatter av teksten på eget initiativ, men fordi jeg ble bedt om det av opptil flere medlemmer av komiteen som betvilte Anita Skorgans daværende innsikt i u-landsspørsmål og evne til å bevege seg utenfor popmusikkens klisjeer. At jeg hadde utgitt en diktsamling på selveste Gyldendal Norsk Forlag ble brukt som argument. Anita Skorgan mente nemlig at hun hadde skrevet en fin tekst og var følgelig nokså negativ til endringsforslag, særlig fra en så "ukjent artist" som undertegnede. Men å namedroppe Gyldendal kan som kjent av og til gi resultater.

Etterpå uttalte jeg privat at "Det ble i hvert fall ikke bare 'God jul og godt nyttår' i teksten", noe f.eks. Nils B. Kvam, som altså produserte "Sammen for livet", sikkert kan bekrefte.

OPPSUMMERING

En historiker ville kartlagt disse konfliktene. Trygve Mathiesen var ikke til stede, og basert på sekundærkilder dikter han fritt om hva som foregikk bak kulissene. Motiv: Å få "Sammen for livet" til å bekrefte sin høyst spesielle agenda. Tullprat blir derfor et understatement. 

  * Se INNHOLD og Om denne bloggen i høyre marg.
** Greni var Levi's-mann, men han var i 1980-85 også en viktig støttespiller for den nye norske rocken og hadde helt siden 1979-80 rundhåndet sponset alt som kunne krype og gå av norsk rock med gratis klær, også mitt gamle band Lumbago. Han hadde også et hjerte for punk og new wave, så han var slett ingen multinasjonalt konsern-skurk under "Sammen for livet". Thor Greni ble sammen med Ståle Dokken etter hvert ansvarlig for APs nye linje på "rockefronten" og var i så måte en pioner for å bringe rocken inn på statsbudsjettet. Greni hadde selv spilt i Undertakers Circus på 60-tallet, et av Norges første rockeband, og er for øvrig far til Øystein Greni (Big Bang) og Taran Greni (feat. Big Bang).
*** Meh!